Prolog til Kosmopolis

På oppfordring postar eg her den prologen eg skreiv som notat i går medan eg bladde meg gjennom Cornelius Jakhelln si nye diktsamling Kosmopolis, og som blei framført i kveldinga på det fine antikvariatet Cappelens Forslag:

Det startar som ein frigjeringsinvasjon,
Dei feltgråe dikti bryt bølgjone,
Heiter det
Og dei stig opp frå Atlantis.
Dikta skal blåse austover, mot himmelen over Berlin,
Heiter det.
Og diktet stiller seg på denne måten over alle personar,
Og utanfor tida
Og likevel finst det eit sjølv der
Og det vil ha vernet frå ein engel, seier det, eller ei kvinne med vengjer,
Vert personleg med eitt.
Og så fortel det om ein barndom i bomberom,
Og med eitt ser sjølvet ut til å vere stort som eit imperium,
Der sola aldri går ned,
Og dette sjølvet manar seg sjølv fram,
Vil vere noko for lesaren, kanskje meir enn lesaren er førebudd på.
Eg bur her fordi eg skal skriva myten om Kosmoplois for deg,
Seier det.
Eg skal skriva Europa i Kosmopolis for deg, seier det.
Myten om Tyskland, nemner det, dette sjølvet som snakkar, før
Sjølvet blir mindre igjen,
Manar seg sjølv mindre,
Og beveger seg frå Berlin til Norge
og påkallar ein død,
Hentar Olav Aukrust opp frå ei ukjend grav,
Let Olav Aukrust snakke gjennom seg,
Som i sin tur påkallar det norrøne,
Som let det norrøne, det nye norrøne som han kallar det,
Snakke gjennom seg.
Og sjølva i desse dikta let stadig andre snakke gjennom seg,
Let seg besette av andre,
Og sjølvet i stemma hevdar at han ikkje lenger er seg sjølv,
Kven det no er,
Han kjem ikkje frå Vågsbygd meir, seier han,
Men frå dei norske utbygdene i vest i millomalderen,
Og dette sjølvet ottast, seier det, at menneski det ser i kvardagen
Ikkje er nok til eit dikt,
Men innser at det må ta feil,
Diktet motbeviser seg sjølv, kunne ein seie,
Og sjølvet i dikta manar seg stort og manar seg smått,
Europeisk og personleg, mytisk og privat,
Historisk og lokal,
Men aldri lokalhistorisk.
Det var mor mi som gjorde meg til menneske,
Ikkje dei som kalla meg albino og jøde,
Blir det sagt,
Og denne lesaren tenkjer at det som møtest her
Er krefter som kjemper mot kvarandre,
At det som møtest er eit, eitt komma femm, eitt komma sju, to eller fleire sjølv
Som manar seg sjølv eller kvarandre fram i eitt og same dikt,
Som formar seg sjølv i språk,
Men som ikkje er språk,
At språket er klede som dei tek på seg,
Men dei blir på sett og vis desse kleda
På same måten som at det å kle seg,
Eller kle seg naken, også er eige språk,
Med sine eigne reglar.
Vere ortodoks med hatt og skjegg,
Som det heiter seinare i diktet,
Er også eit språk,
Noko å vere
Og samtidig vere i,
På same måten som dei ulike språka
I dei ulike dikta i denne boka
Har mindre til felles
Enn dei 14 siste folka du møtte på trikken,
Som når alt kjem til alt var ein og same person,
Og ingen av dei var Cornelius Jakhelln.

Eg skal vera jøde, innbilt ikkje sann,
Seier sjølvet i diktet,
Men med litt skjelv i stemma,
For kva tyder eg, kva tyder skal, kva tyder vera, kva tyder jøde,
Kva tyder innbilt,
Kva tyder ikkje,
Kva tyder sann
I dette diktet,
Eller i det heile tatt,
Anna enn det det er,
Til ei kvar tid
For desse orda
Å bli ytra
Og få selskap av kvarandre,
Anna tyding enn dei tankane ordet har
I det poeten dukkar opp i baren
Og ber dei bli med på diktet
Og dei ser alle dei andre
Som òg skal vere med.

Ei stemme som kallar seg Sturmgeist
Snakkar ein stad om si vertsorganisme
Cornelius Jakhelln.
Dessse dikta snakkar om eit biologisk system:
Som si første årsak hev diktet eit biologisk system, Cornelius Jakhelln,
Heiter det,
På den same måten som ein religiøs filosofi
Som prøver å forklare det biologiske mangfaldet i verda rundt seg
Utan å gi slepp på konseptet om Gud,
Som ei første årsak – noko bakanforliggande, som ein ikkje kan sjå –
Prøver dette diktet å forklare mangfaldet i
Poesien rundt seg
Utan å gi slepp på konseptet Cornelius Jakhelln

Men ein ikkje-filosofisk lesar
Kunne finne på å seie
Som Fernando Pessoas naturpoet Alberto Caeiro:
Eg trur ikkje på Gud for eg har aldri sett han.

Eller som det skeptiske diktet kunne seie:
Eg trur ikkje på Cornelius Jakhelln for eg har aldri sett han

Om han ville at eg skulle tru på han,
Ville han heilt sikkert kome og snakke med meg,
Han ville kome inn døra
Og seie, Her er eg!

Men det gjer han, faktisk,
Cornelius Jakhelln

Tiago's Tattoo, Revisited

This is – at least it feels like – a long time ago: I wanted to follow up on my translation of my friend Tiago's tattoo, so to speak, the "Last Poem" of Fernando Pessoa's heteronym Alberto Caeiro. I'm currently in the last stages of revising the translation of the whole book of Caeiro's poetry, which is supposed to come out in Norway in March. This is in many ways very simple poetry, but it's also one that has its own unique challenges for a translator.

But first, just to make this post worthwhile, a new excerpt from the translation:

Ah, dei vil ha eit lys betre enn sola!
Dei vil ha enger grønare enn desse!
Dei vil ha blomstrar vakrare enn dei eg ser!
For meg er denne sola, desse engene, desse blomstrane nok
Men om dei ein gong ikkje skulle vere nok,
Ville eg ha ei sol meir sol enn sola,
Ville eg ha enger meir enger enn desse engene,
Ville eg ha blomstrar meir desse blomstrane enn desse blomstrane –
Alt meir ideelt enn det er på same måte og same vis!
Den tingen der borte ville eg ha meir der borte enn der borte!
Ja, eg gret frå tid til annan over den perfekte kroppen som ikkje eksisterer.
Men den perfekte kroppen er den kroppaste kroppen som går an,
Og resten er draumar som menneska har,
Nærsynet til ein svaksynt,
Ein som ikkje kan stå sitt ønske om å sitte.
Heile kristendommen er ein draum om stolar.

English translation, by Richard Zenith:

Ah! They want a light that's better than the sun's!
They want meadows that are greener than these!
They want flowers more beautiful that these which I see!
For me this sun, these meadows and these flowers are enough.
But if they weren't enough,
What I would want is a sun more sun than the sun,
Meadows more meadows than these meadows,
Flowers more these flowers than these flowers –
Everything more ideal than it is, in the same way and same manner!
That thing over there more there than it is!
Yes, sometimes I weep for the perfect body that doesn't exist.
But the perfect body is the body that's the most body of all,
And the rest is the dreams of men,
The myopia of those who see little,
And the desire to sit by those who don't know how to stand.
All of Christianity is a dream of chairs.

-------
And about the "Last Poem":

Tiago’s tattoo, eit foto av ø på Flickr.

In my original post I commented on the fact that the Tiago's tattooed version used another transcription of the last line than my Portuguese edition. Tiago replies that the original manuscript really is very ambiguous, and he's right.

Here's the manuscript page:



And here's the last line, with one word added, that could either be "antes" [before] or "ainda" [still]:


Fiz sinal de gostar de o ver antes/ainda: mais nada.

My version of the "last poem" has changed a little bit since my original blogging. It now reads:

Det er kanskje den siste dagen i livet mitt.
Eg helste sola, løfta den høgre handa,
Men eg helste henne ikkje for å seie farvel.
Eg viste at eg var glad for å ha sett henne, ikkje meir.

Was passiert eigentlich hier?

Was passiert eigentlich hier?, eit foto av ø på Flickr.

Innedag

Innedag, eit foto av ø på Flickr.

DYSMORPHISMENS SYGELIGE NATUR

Fangst frå Bokbyen i Fjærland i år:

Tilleggs-Bemærkninger har jeg kaldt dette Foredrag for at betegne, at jeg ønsker det betragtet som et Supplement til min lille Bog, jeg udgav for et Aars Tid siden: »Smitsomme Sindslidelser før og nu med særligt Henblik på de nyere Kunstretninger.« […] I denne gjorde jeg mig til Talsmand for den Opfattelse, at visse Strømninger indenfor den moderne, såkaldte expressionistiske Kunst, der var særligt karakteriserede ved Fremstilling av Vrængebilleder, og som jeg foreslog at sammenfatte under Navnet Dysmorphisme, skyldtes en doktrinært begrundet Flugt fra Naturen, foretaget med så fanatisk en Voldsomhed, at den skød over Maalet og endte i det psychopathiske. Kunstværkerne fik herved et stempel, der virkede frastødende, forfærdende og uforståeligt på alle dem, der ikke var klare over, at de her stod lige over for sygelige Aandsprodukter.

Carl Jul Salomonsen:
Dysmorphismens sygelige natur.
En ny tydning - Bolschevikkunst - dadaistisk- poesi - tungetale.
Levin & Munksgaards Forlag, København 1920
(med blyantteikningar i margen av ein lesar som ser ut til å ha vore langt meir inspirert av sjølve kunsten enn av dei vektige innveningane mot han)

Eit anna nydeleg funn var denne:



Ludovico Vicentino (meir kjent som Ludovico degli Arrighi):
La Operina

(Lærebok i handskrift, frå 1522, i opptrykk av Den grafiske Højskole, København 1959).

Nokre høgdepunkt frå Litteraturfestivalen på Lillehammer 2011

Tiago’s tattoo

Tiago’s tattoo, eit foto av ø på Flickr.

Tiago’s tattoo: «Last Poem» by Fernando Pessoa’s heteronym Alberto Caeiro, whose poems I'm right now working on translating into Norwegian. It reads:

É talvez o último dia da minha vida.
Saudei o sol, levantando a mão direita,
Mas não o saudei, dizendo-lhe adeus,
Fiz sinal de gostar de o ver antes: mais nada.

------

This could be the last day of my life.
I greeted the sun by raising my right hand,
But I didn't really greet it or say good-bye, either.
I just showed I still like seeing it, thats's all.

(translated by Chris Daniels)

-----

Dette er kanskje den siste dagen i livet mitt.
Eg helste sola, løfta den høgre handa,
Men det var ikkje ei helsing og ikkje eit farvel.
Eg viste at eg var glad for å ha sett henne: ikkje meir.

(mi gjendikting, foreløpig versjon)

----

Fun fact: Tiago has the variant «antes» (before) as the last word before the colon, while new editions of Caeiro’s work now has the word «ainda» (still). Richard Zenith doesn't even list the variant «antes», pointing to the likelihood that it's regarded as a mistake in the original transcription, that has now been corrected. But Tiago prefers the «antes», and I have used it for the basis of this translation, as a tribute (though not sure if I'll use it in the book ...).

Fernsehturmfinsternis

Fernsehturmfinsternis, eit foto av ø på Flickr.

Ettermiddagskaffien

Ettermiddagskaffien, eit foto av ø på Flickr.

Berlinpåske. Kaffi, balkong, bøker, hefeweizen.

I Bergen! Utsikta frå Vagant-kontoret

I Bergen! Utsikta frå Vagant-kontoret, eit foto av ø på Flickr.

Laurdagsjobbing

Lørdagsjobbing, eit foto av ø på Flickr.

Andreas Töpfer: Schreibheften

Literature magazine Vagant presents three wonderful e-books for free download: Andreas Töpfers Schreibheften (The Grey Book, The Green Book & The Pink Book). If you're reading this on your computer, head right on to Vagant's website.

If you're reading on an iPad or iPhone, or if you have a grudge aigainst Flash, I recommend grabbing the pdfs directly, and viewing them in a pdf-veiwer, like Apple's iBooks. Here are the direct links:

Pink Book      |      Green Book      |      Grey Book          

          

See also Andreas Töpfer's blog. And the cover of Vagant 1/2011, illustrated by Töpfer (click to view in hi res – recommended!):

Pessoa og Crowleys litterære falskneri

Eg var ikkje klar over at det allereie for åtte år sidan (eller for den del at det var åtte år sidan sist eg var i Lisboa! Altfor lenge) kom ut ei bok i Portugal som samla korrespondansen mellom Fernando Pessoa og Aleister Crowley, men det blei eg klar over då eg kom til Lisboa for ei god veke sidan. Eg hadde ikkje følgt med. I fjor kom det ei ny utgåve av boka på det respekterte forlaget Assiro & Alvim. Med eit uttrykk som passar til temaet: kva i helvete er eigentleg dette?

Om lag halvparten av boka med tittelen Encontro Magick består av korrespondansen som Pessoa og Crowley hadde i åra 1929-1931, før og etter Crowley oppsøkte Pessoa i Lisboa i september 1930. Resten består av den uferdige kriminalromanen som Pessoa skreiv i kjølvatnet av skandalen som etterkvart oppstod, med tittelen A boca do Inferno (Munnen til Helvete).

Møtet mellom Pessoa og Crowley må vere eit av dei mest absurde møta i litteraturhistoria. Det startar med at Pessoa skriv til Crowleys Mandrake Press i november 1929 for å bestille eit abonnement på The Confessions of Aleister Crowley i seks bind. «I subscribed to the publication, though it was a costly one,» skriv den ikkje særleg velståande diktaren seinare. I eit brev der han unnskyldar ei litt sein betaling av det første bindet legg han til at han har funne ein feil i horoskopet i starten av Crowleys bok, og antyder at kanskje forlaget kunne informere Crowley om dette. Han legg til: «I am sorry to inflict upon you this purely fantastic intriusion into what is, after all, only a business letter». Ei veke seinare sender Crowley svar, med Crowleys sedvanlege opning: «Care Frater [Kjære Bror]: Do what thou wilt shall be the whole of the law». Han gir Pessoa rett, og han har tydeleg inntrykk av å ha fått kontakt med ein autoritet på området, frå eit uventa hjørne av Europa (forlagssekretæren til Crowley adresserer til dømes breva til «Lisboa. Spain.», og Pessoa skriv på eit tidspunkt litt tørt: «PS. Please ask your typist to disannex Portugal from Spain. Thanks»). Crowley spør Pessoa om å stille eit meir omfattande horoskop:

I should be very glad if you would let me have some information about my present situation.
Love is the law, love under will.
Yours fraternally,
Τὸ Μεγα Θηρίον [Dyret] 666

Pessoa lovar eit horoskop, men treng tid, seier han. I mellomtida sender han tre engelske chap-books med poesi som han har gitt på eige forlag. Crowley skriv at han synst bøkene er «remarkable», og legg til 22. desember: «I have, indeed taken the arrival of your poetry as a definite Message, which I should like to explain in person. Will you be in Lisboa for the next three months? If so, I should like to come and see you: but without telling anyone. Please let me know by return of post. 666»

Pessoa nøler to veker med å svare. Ja, han er i Lisboa, men av og til bortreist. Og kanskje må han ein tur til England. Kanskje mars ville passe betre? Og dessutan: «Apart from this, astrological reasons would counsel me to suggest March.» Mykje tyder på at brevskrivaren er litt engsteleg for besøk: Det finst ingen indikasjonar nokon annan stad på at Pessoa planla å reise til England, likevel skriv han fleire gonger om at han kanskje ikkje kan ta imot besøk fordi han muligens må til England. Crowley, på si side, oppfordrar han til å kome til London på besøk. Så, 28. august 1930 får Pessoa eit telegram, sannsynlegvis ganske overraskande:

CROWLEY ARRIVING BY ALCANTRA PLEASE MEET

Pessoa finn ut når skipet Alcantra er ventande, og møter Crowley og følgjet hans på kaia. Crowley noterer følgjande knappe beskriving i dagboka si om Pessoa: «Pessoa met us. He is a ‘nice’ man». Crowley kjem i følgje med ei tysk 19-årig jente ved namn Hanni Larissa Jaeger. I følgje dagboka installerer dei seg på eit hotell i byen, badar i havet og påkallar gudane gjennom sex og magi og narkotika. Det er eit eller anna med dette møtet som slår meg som talande: den litt tilknappa, reserverte portugisaren og den ekstroverte levemannen.

Mykje tyder også på at det ikkje er sikkert at desse to fann så mykje å snakke om når dei først møttest. Mykje av korrespondansen mellom dei medan Crowley bur i Estoril utanfor Lisboa, er beskjedar som denne, frå Crowleys kjæreste: «What happened to you? We hoped so much to see you last week.» Pessoa svarer at han er sjuk.

Ein dag skriv Crowley at kjærasten, «Miss Jaeger», etter eit hysterisk anfall som gjorde at dei blei kasta ut av hotellet, har dratt frå han. Ho skreiv ein lapp der det stod «I will be back soon», men Crowley er redd for at ho er dratt for godt. Han ber Pessoa om å ringe han. Få dagar seinare byrjar ei serie hendingar som er vanskelege å oppsummere.

27. og 28. september står det to små notisar i dagsavisa Diário de Noticias om at journalisten Augusto Ferreira Gomes har funne eit sjølvmordsbrev frå den berømte engelske forfattaren Aleister Crowley. Brevet var funne ved kanten av klippene som går under namnet Boca do Inferno, og oppå brevet låg eit sigarettetui som hadde tilhøyrt Crowley. Politiet etterforskar saka. Crowleys forlag i London skriv til Pessoa:

«We have just read in the papers of the disappearance of 666, and while I really think nothing could have happened to him, nevertheless I feel a little anxious.

Knowing that you saw some little of him in Lisbon, I would greatly appreciate it if you could tell me anything to advise me just what really happened.

People here think that he has committed suicide, but ---------»

Nokre dagar seinare står det ein stor reportasje over fire sider i vekeavisa NotÍcias Illustrado, med tittelen «O misterio da Boca do Inferno», skriven av journalisten som fann sjølvmordsbrevet, Augusto Ferreira Gomes. Artikkelen – som mellom anna inneheld intervju med Pessoa – har sterke føringar i retning av at Crowley har tatt livet av seg, det blir fortalt at om ein hoppar frå klippene akkurat der brevet blei funne, blir kroppen aldri funnen, på grunn av havstraumane som skyl alt inn i underjordiske holer.


(Forsida på vekemagasinet Notícias Illustrado 4. oktober 1930)

Korrespondansen mellom Pessoa og Crowleys forlag og Crowleys mellommann Karl Germer i Berlin, viser at Pessoa var svært involvert i å spreie nyhenda om Crowleys sjølvmord. Han sender engelske omsetjingar til London og Berlin av alt som står om saka i portugisiske aviser, og forlaget i London sender klipp frå det som står i engelsktalande media. Det viser seg at dei engelske media ikkje er særleg mottakeleg for sensasjonelle nyhende om Crowley, dei har gått lei og trur at dette er eit påfunn. Crowleys kontakt i Berlin skriv til Pessoa og vil gjerne kome i kontakt med journalisten som fann sjølvmordsbrevet, og som skreiv den store artikkelen om saka. Pessoa nøler igjen: Gomes er på reise i Frankrike, dessutan snakkar han ikkje engelsk. Grunnen til nølinga kan vi tolke oss fram til: Det var Pessoa sjølv, ikkje Gomes, som skreiv artikkelen. Etterkvart innser vi òg at «Karl Germer» som Pessoa korresponderer med i Berlin i realiteten er Crowley sjølv, som ikkje kan kommunisere med Pessoa direkte, på grunn av den portugisiske brevsensuren. Under den pågåande politietterforskinga av saka, er det ikkje usannsynleg av breva til og frå Pessoa blir opna og lesne av politiet. Ja, Pessoa advarer sjølv om sensuren («there is a Press Censorship here, and occasionally even a Postal Censorship») då Crowley på eit tidspunkt blir uforsiktig og sender eit brev direkte, der han godtar seg over oppstusset. Crowley seier til sin kumpan: «I must say I think that you have managed this pretty darn well!»

Det heile er altså ein hoax. Men kvifor ville Crowley iscenesette sitt eige sjølvmord? Ein teori går på at han ville skremme den forsvunne jenta, Hanni Jaeger, ein annan ting er at han likte å setje slike ting i scene (noko som utvilsomt er sant), men ein meir nærliggande teori er at han rett og slett gjorde det for å sleppe unna hotellrekninga som hadde hopa seg opp. Men kvifor blei Pessoa med på spøken? Han hadde utvilsamt ei viss dragning mot det skandaløse, men visse ting tyder også på at han såg eit økonomisk potensiale i det heile.

Gjennom oktober månad er det hektisk korrespondanse mellom partane. Pessoa skriv at ein engelsk detektiv har blanda seg inn og etterforskar Crowleys sjølvmord. Detektivens rapport tek etterkvart form av å skulle bli ein kriminalroman. Det blir tydeleg at denne detektiven er Pessoa sjølv, og at det er han som skal skrive romanen. Og midt oppi det heile skriv også Hanni Jaeger brev til Pessoa (muligens formulert av Crowley sjølv), der ho klagar på at det ikkje står nokon bilete av henne i avisene, berre av Crowley. «The thought that any human being should ever have doubted the fact of my virginity is merely driving me mad,» skriv ho, og legg til at ho er glad at han har teke livet av seg («I can hardly regret the death of the villain who pestered me whith his unwelcome attentions).

Etterkvart blir det likevel tydeleg at Pessoa mistar interessa for kriminalromanen sin, eller ikkje klarer å fullføre arbeidet. Han sender Crowley eit horoskop (men lovar å sende eit som er endå meir utfyllande), eigne dikt (der han mottek følgjande svar frå «Karl Germer»: «A message has been received from the Master, dated from the 11th circle of Hell, in which he says that your poem is ‘pretty bloody damn good’») og ei portugisisk omsetjing av Crowleys dikt «Hymn to Pan». Etter nokre veker blir likevel Crowley meir og meir utolmodig. 12. februar skriv han til Pessoa:

«Carissime Frater
93.
Not one keep uot of you for ages.
No novel!
No capitalist!!
No Nuffink!!
You make me seriously anxious lest your health (which delayed matters before) should have failed you. [...]»

Pessoa svarer høfleg, utan nye lovnader («No capitalist!!» viser til vage forretningsforhandlingar om å starte eit forlag i lag, og Pessoa svarer «The capitalist is exctinct [...] and it was always, as I told you here, a very vague chance»), men ønskjer han lykke til med utstillinga av bilete han skal ha i Berlin.

Crowley svarer: «Why don’t you take a week’s vacation and come and look at them? I’ve mislaid the rectified horoscope you did for me. Can you repeat it? Especially I should like a judgement: ‘Shall I ever get out of this horrible financial hole; if so, when?'». Og i neste brev prøver Crowley endå hardare å lokke Pessoa til denne byen – som også forfattaren av denne bloggen har ein viss lengt til – mellomkrigstidas Berlin: «And oh! boy! as they say in America. This is the town!»

Pessoa: «I should indeed like to go to Berlin, but at this moment it is quite impossible».

Det siste Crowley skriv til Pessoa, 29. november 1931 – bortsett frå eit seinare masseutsendt standardbrev frå ordenen hans – er òg ei bøn:

«Carissime Frater
93.
Haggis!
I had hoped you would follow up your letter of October 5. Your ‘Descent to Maelstrom’ has lasted long enough.
No rectified horoscope from you; and I do so want to know if I am going into a proper lunatic asylum – as my wife did in the middle of July. [...] I would send you a catalogue of the exhibition [...] if I had an adequate envelope. I’ll try to pawn something, and buy one!»

Men Pessoas nedstiging i malstraumen heldt fram, og han svarte aldri.