Prolog til Kosmopolis

På oppfordring postar eg her den prologen eg skreiv som notat i går medan eg bladde meg gjennom Cornelius Jakhelln si nye diktsamling Kosmopolis, og som blei framført i kveldinga på det fine antikvariatet Cappelens Forslag:

Det startar som ein frigjeringsinvasjon,
Dei feltgråe dikti bryt bølgjone,
Heiter det
Og dei stig opp frå Atlantis.
Dikta skal blåse austover, mot himmelen over Berlin,
Heiter det.
Og diktet stiller seg på denne måten over alle personar,
Og utanfor tida
Og likevel finst det eit sjølv der
Og det vil ha vernet frå ein engel, seier det, eller ei kvinne med vengjer,
Vert personleg med eitt.
Og så fortel det om ein barndom i bomberom,
Og med eitt ser sjølvet ut til å vere stort som eit imperium,
Der sola aldri går ned,
Og dette sjølvet manar seg sjølv fram,
Vil vere noko for lesaren, kanskje meir enn lesaren er førebudd på.
Eg bur her fordi eg skal skriva myten om Kosmoplois for deg,
Seier det.
Eg skal skriva Europa i Kosmopolis for deg, seier det.
Myten om Tyskland, nemner det, dette sjølvet som snakkar, før
Sjølvet blir mindre igjen,
Manar seg sjølv mindre,
Og beveger seg frå Berlin til Norge
og påkallar ein død,
Hentar Olav Aukrust opp frå ei ukjend grav,
Let Olav Aukrust snakke gjennom seg,
Som i sin tur påkallar det norrøne,
Som let det norrøne, det nye norrøne som han kallar det,
Snakke gjennom seg.
Og sjølva i desse dikta let stadig andre snakke gjennom seg,
Let seg besette av andre,
Og sjølvet i stemma hevdar at han ikkje lenger er seg sjølv,
Kven det no er,
Han kjem ikkje frå Vågsbygd meir, seier han,
Men frå dei norske utbygdene i vest i millomalderen,
Og dette sjølvet ottast, seier det, at menneski det ser i kvardagen
Ikkje er nok til eit dikt,
Men innser at det må ta feil,
Diktet motbeviser seg sjølv, kunne ein seie,
Og sjølvet i dikta manar seg stort og manar seg smått,
Europeisk og personleg, mytisk og privat,
Historisk og lokal,
Men aldri lokalhistorisk.
Det var mor mi som gjorde meg til menneske,
Ikkje dei som kalla meg albino og jøde,
Blir det sagt,
Og denne lesaren tenkjer at det som møtest her
Er krefter som kjemper mot kvarandre,
At det som møtest er eit, eitt komma femm, eitt komma sju, to eller fleire sjølv
Som manar seg sjølv eller kvarandre fram i eitt og same dikt,
Som formar seg sjølv i språk,
Men som ikkje er språk,
At språket er klede som dei tek på seg,
Men dei blir på sett og vis desse kleda
På same måten som at det å kle seg,
Eller kle seg naken, også er eige språk,
Med sine eigne reglar.
Vere ortodoks med hatt og skjegg,
Som det heiter seinare i diktet,
Er også eit språk,
Noko å vere
Og samtidig vere i,
På same måten som dei ulike språka
I dei ulike dikta i denne boka
Har mindre til felles
Enn dei 14 siste folka du møtte på trikken,
Som når alt kjem til alt var ein og same person,
Og ingen av dei var Cornelius Jakhelln.

Eg skal vera jøde, innbilt ikkje sann,
Seier sjølvet i diktet,
Men med litt skjelv i stemma,
For kva tyder eg, kva tyder skal, kva tyder vera, kva tyder jøde,
Kva tyder innbilt,
Kva tyder ikkje,
Kva tyder sann
I dette diktet,
Eller i det heile tatt,
Anna enn det det er,
Til ei kvar tid
For desse orda
Å bli ytra
Og få selskap av kvarandre,
Anna tyding enn dei tankane ordet har
I det poeten dukkar opp i baren
Og ber dei bli med på diktet
Og dei ser alle dei andre
Som òg skal vere med.

Ei stemme som kallar seg Sturmgeist
Snakkar ein stad om si vertsorganisme
Cornelius Jakhelln.
Dessse dikta snakkar om eit biologisk system:
Som si første årsak hev diktet eit biologisk system, Cornelius Jakhelln,
Heiter det,
På den same måten som ein religiøs filosofi
Som prøver å forklare det biologiske mangfaldet i verda rundt seg
Utan å gi slepp på konseptet om Gud,
Som ei første årsak – noko bakanforliggande, som ein ikkje kan sjå –
Prøver dette diktet å forklare mangfaldet i
Poesien rundt seg
Utan å gi slepp på konseptet Cornelius Jakhelln

Men ein ikkje-filosofisk lesar
Kunne finne på å seie
Som Fernando Pessoas naturpoet Alberto Caeiro:
Eg trur ikkje på Gud for eg har aldri sett han.

Eller som det skeptiske diktet kunne seie:
Eg trur ikkje på Cornelius Jakhelln for eg har aldri sett han

Om han ville at eg skulle tru på han,
Ville han heilt sikkert kome og snakke med meg,
Han ville kome inn døra
Og seie, Her er eg!

Men det gjer han, faktisk,
Cornelius Jakhelln

Tiago's Tattoo, Revisited

This is – at least it feels like – a long time ago: I wanted to follow up on my translation of my friend Tiago's tattoo, so to speak, the "Last Poem" of Fernando Pessoa's heteronym Alberto Caeiro. I'm currently in the last stages of revising the translation of the whole book of Caeiro's poetry, which is supposed to come out in Norway in March. This is in many ways very simple poetry, but it's also one that has its own unique challenges for a translator.

But first, just to make this post worthwhile, a new excerpt from the translation:

Ah, dei vil ha eit lys betre enn sola!
Dei vil ha enger grønare enn desse!
Dei vil ha blomstrar vakrare enn dei eg ser!
For meg er denne sola, desse engene, desse blomstrane nok
Men om dei ein gong ikkje skulle vere nok,
Ville eg ha ei sol meir sol enn sola,
Ville eg ha enger meir enger enn desse engene,
Ville eg ha blomstrar meir desse blomstrane enn desse blomstrane –
Alt meir ideelt enn det er på same måte og same vis!
Den tingen der borte ville eg ha meir der borte enn der borte!
Ja, eg gret frå tid til annan over den perfekte kroppen som ikkje eksisterer.
Men den perfekte kroppen er den kroppaste kroppen som går an,
Og resten er draumar som menneska har,
Nærsynet til ein svaksynt,
Ein som ikkje kan stå sitt ønske om å sitte.
Heile kristendommen er ein draum om stolar.

English translation, by Richard Zenith:

Ah! They want a light that's better than the sun's!
They want meadows that are greener than these!
They want flowers more beautiful that these which I see!
For me this sun, these meadows and these flowers are enough.
But if they weren't enough,
What I would want is a sun more sun than the sun,
Meadows more meadows than these meadows,
Flowers more these flowers than these flowers –
Everything more ideal than it is, in the same way and same manner!
That thing over there more there than it is!
Yes, sometimes I weep for the perfect body that doesn't exist.
But the perfect body is the body that's the most body of all,
And the rest is the dreams of men,
The myopia of those who see little,
And the desire to sit by those who don't know how to stand.
All of Christianity is a dream of chairs.

-------
And about the "Last Poem":

Tiago’s tattoo, eit foto av ø på Flickr.

In my original post I commented on the fact that the Tiago's tattooed version used another transcription of the last line than my Portuguese edition. Tiago replies that the original manuscript really is very ambiguous, and he's right.

Here's the manuscript page:



And here's the last line, with one word added, that could either be "antes" [before] or "ainda" [still]:


Fiz sinal de gostar de o ver antes/ainda: mais nada.

My version of the "last poem" has changed a little bit since my original blogging. It now reads:

Det er kanskje den siste dagen i livet mitt.
Eg helste sola, løfta den høgre handa,
Men eg helste henne ikkje for å seie farvel.
Eg viste at eg var glad for å ha sett henne, ikkje meir.